Grenseløs kjærlighet

Jeg tror jeg aldri har opplevd en større følelse - kjærlighet - større enn når man blir forelder. De følelsene man danner for dette bitte lille menneske, den skapningen du selv har skapt, er mer verdifullt enn ditt eget liv. Denne grenseløse strømmen av konstant bekymring, stolthet, KJÆRLIGHET kan ikke beskrives med ord. Det er derfor også vanskelig å skulle sette ord på de følelsene man har når ens eget barn blir syk. Om ikke nødvendigvis alvorlig syk, men det minste tegn på sykdom og smerte setter bekymringene dine i sving. Det er derfor vanskelig å sette ord på det jeg føler nå, når min datter ligger ved siden av meg og skriker av smerte, i full feberfantasi, ved siden av meg i sengen. Tenk så lite det er jeg kan gjøre, og hvor maktesløs man føler seg, når det eneste jeg kan gjøre er å være der for henne. Jeg kan ikke trøste henne med ord, få henne til å forstå at det vil gå over - alt VIL bli bra. Akkurat nå føles "å bli bra" veldig langt borte. I over en uke har hun slitt med diaré og dårlig matlyst. Vekten har sunket i takt med manglende matinntak og smerteskrikene har vært mange. I de siste to døgnene har derimot feberen tatt overhånd og Angelica har blitt enda dårligere. Jeg vet det er så mange barn der ute som har det så ubeskrivelig mye verre, men for meg, akkurat her, akkurat nå er det vanskelig å huske på. Jeg vil bare at min egen datter skal bli bedre. Jeg vet jo at hun vil bli bedre, men det gjør vondt å ikke kunne forklare henne det. Allikevel er hun så tapper bare et barn kan være. Hun lyser opp i et smil når hun ser pappaen sin eller når hun får øye på en av yndlingslekene sine. Selvom hun ligger der slapp av feber slutter hun ikke å være den fantastiske lille seg. Hun klager ikke slik en voksen - jeg - ville gjort og hun får meg til å elske henne bare enda litt mer. Ingen eller ingenting er så uskyldig og så rent som et barn. Det finnes ikke noe vondt i dem og de har mye å lære oss voksne! Og ingen kan man elske høyere enn dette barnet, ingen kan ta ens plass. <3